S02E12 - ADHD og motivasjon: Ikke lat, bare låst ute fra dataspill-hvelvet

Du vet at du burde gjøre det. Du har visst det i tre uker. Og likevel sitter du der. Ikke fordi du er lat, men fordi hjernen din ikke har fått startsignalet den trenger.  

I denne episoden ser vi på hva motivasjon egentlig er, hvorfor det ikke bare handler om vilje, og hva som faktisk kan hjelpe deg i gang — uten skam, og uten å måtte late som du bare trenger å ta deg sammen.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

Ok, folkens, velkommen til Amygdala Party. Jeg heter Step, og i dag skal vi snakke om et stort mysterium. I hvert fall for meg.

Men først må jeg bare si én ting: Etter påske åpner jeg et norsk fellesskap for kvinner med ADHD. Et lukket rom for oss som vil møte likesinnede og lære av hverandre. Så hvis du kjenner at du har savnet et sted med flere som faktisk skjønner hvordan ADHD føles, så følg med. Og hvis du vil ha beskjed med en gang det åpner, gå inn på amygdalaparty.no og legg igjen e-posten din. Helt uforpliktende.

Så, skal vi se på dagens episode. 

Hvis jeg spør deg: Hva er sult?

Hva svarer du da? 

Jeg har hele livet tenkt at sult betyr at magen blir tom. Altså at den tomheten på en eller annen måte sender et signal til hjernen, og så tenker hjernen: "Aha. Mitt menneske trenger mat. Jeg sender henne til kjøleskapet." 

Jeg har alltid tenkt at sult er en følelse. At magen føles tom, og så oppstår sultfølelsen.

Kanskje jeg ikke fulgte godt nok med i biologitimene på skolen, men jeg kan faktisk ikke huske at noen forklarte dette ordentlig. 

For det viser seg jo at sult egentlig ikke starter med følelsen i magen. Sult er ikke bare “tom mage”, men et samspill mellom kroppslige signaler, hormoner og hjernen. Og det oppleves for oss som en følelse. Altså: følelsen er ekte. Men den kommer ikke ut av ingenting. Vi trenger ikke forstå alle detaljene.
DOPAMILLA: Nei, jeg trenger virkelig ikke det. Jeg er sulten uansett hva hormonene sier.  

Ja, Dopamilla. Du og jag.  

Men det er altså slik at kroppen sender kjemiske signaler som forteller hjernen at det er på tide å spise. Og når de signalene blir sterkere, opplever vi det som en følelse: sult. Så at det er følelse er sant og den følelsen er ekte. 

Og grunnen til at jeg snakker om sult i en podkast om ADHD, er at motivasjon fungerer litt på samme måte. 

Vi tenker ofte at motivasjon er noe vi kan bestemme oss for. At vi bare må ta oss sammen. Men litt som sult, er motivasjon ikke bare et spørsmål om vilje. Den henger sammen med hvordan hjernen regulerer interesse, belønning, energi og forventning. Altså: det er ikke bare sånn at du kan ta deg sammen og trylle fram motivasjon fordi det hadde vært praktisk. 

Og hvis de signalene ikke er der, er det ikke bare å knipse med fingrene og bli motivert.

Når du er sulten, sørger signalene til hjernen at kroppen spiser. Hjernen sender beskjed, resten av kroppen følger med.

Når du ikke er sulten, kan du fortsatt spise – men kroppen driver deg ikke i samme retning. Da er det ikke sulten, altså den kjemiske reaksjonen som aktiverer spisingen. Det kan være ytre ting som påvirker oss, som for eksempel at det er sosialt, eller at maten står foran oss eller at vi vet vi blir sultne senere og spiser for å forebygge det. Men for å gjøre det, driver vi med noe som heter selvregulering. Og det er et ord som må forklares.

DOPAMILLA: Ja, og så må du snart fortelle meg hvorfor du snakker om å spise, fordi jeg blir sulten av å høre på dette! 

Kort sagt betyr selvregulering å styre egen atferd mot et mål – selv når kroppen eller følelsene trekker i en annen retning. Altså å styre oppmerksomhet, impulser og handlinger i retning av det som er viktig, selv når det ikke føles fristende i øyeblikket. Med andre ord å gjøre det smarte, selv når hele systemet ditt heller vil gjøre noe annet. 

DOPAMILLA: Spise is!  

Ja, som for eksempel å stoppe seg selv fra å spise is når du har lyst på en hel bøtte. Eller når du må stå opp selv om du vil sove, gjøre en oppgave selv om den er kjedelig eller ikke si noe selv om du er irritert 

Altså: hjernen overstyrer en impuls. Ikke sant. Jeg skal ikke gjøre dette til et foredrag om hjernefunksjon, men poenget er at hjernen trenger mye energi for å gjøre dette. Masse energi. Drivstoffet brenner og brenner. Det er derfor noen oppgaver kan føles helt latterlig tunge, selv om de ser enkle ut på papiret.

Og det er jo nettopp her motivasjon blir så viktig. For hvis hjernen allerede drar i samme retning som oppgaven, slipper du å bruke all den energien på å dytte deg selv av gårde.

Det er på en måte forskjellen på å jobbe med strømmen og mot strømmen.
Og hos personer med ADHD er det ofte nettopp her det butter litt mer. Dette systemet er rett og slett mer krevende å få i gang. 

DOPAMILLA: Ja, det var på tide at du koblet dette til noe fornuftig sammen, for jeg syntes du var veldig på viddene! 

Ja, men jeg syns dette er viktig, fordi det er så lett å snakke om motivasjon og tro at det handler bare om å ville litt mer, prøve litt mer, presse seg litt mer. Men det er altså litt mer avansert enn som så.  

Fordi i ADHD sammenheng snakkes det mye om motivasjon. For meg har alltid motivasjon var noe som enten finnes eller ikke finnes. En slags binær egenskap. Enten så sitter jeg klokka 2 om natta og prøver å forstå hvordan tektoniske plater beveger seg, fordi jeg kjente dette plutselige tranget, nærmest et sug i magen: Dette må jeg finne ut av! Gud, så interessant! At jeg ikke vet det ennå, det må jeg finne ut av nå!  

Dette er den type motivasjon som en gang i tiden ga meg seier i Trivial Pursuit runder på hytteturer. Å vite litt om omtrent alt i verden. Fordi jeg prøver å forstå. Og forståelse for meg er en gedigen motivasjon. For deg kan det være noe annet.  

Eller så finnes notivasjonen ikke i det hele tatt. Da jeg mottok selvangivelsen i forrige uke, var motivasjon null for å verken sjekke det eller gjøre noe med det. Det interesserer meg ikke, det har aldri interessert meg, og det kommer neppe til å interesse meg noen gang. Faktisk så lite at ikke engang et par hester kan dra meg inn på skatteetaen og gjøre noe med det. Men det må gjøres. En eller annen gang i framtiden.  

DOPAMILLA: Ja, framtiden har en tendens til komme rimelig raskt!  

Mange nevrotypiske syns ikke nødvendigvis kjedelige oppgaver er noe fest de heller. Men de har ofte litt lettere for å komme i gang, og litt lettere for å holde kursen, selv uten at oppgaven føles spesielt interessant. Det er ikke nødvendigvis fordi de er mer motivert. Det er bare mindre friksjon mellom tanke og handling. 

At det å være i gang med oppgaven i seg selv kan kjennes mer belønnende for dem. Og det er jo et mysterium for meg. Det er et mysterium like stort for meg som den forsvunnede Atlantida. Fantes den egentlig? Hvor? Kan vi finne den?  

DOPAMILLA: Jeg er klar, når drar vi på ekspedisjon og leter? 

Jeg har nok begynt å se på motivasjon som en slags mystisk egenskap de nevrotypiske kan porsjonere ut etter behov, mens jeg kan stirre på en kleshaug i ukevis og fortsatt ikke ha tilgang til startknappen. 

Så jeg har forsøkt å forstå: Når jeg opplever motivasjon som enten eller - hvordan opplever såkalte "normale" mennesker dette? Hvordan kan de være motivert til å betale regninger, for eksempel?  

Og her kommer det interessante inn. Motivasjon handler IKKE om vilje. Det er derfor personer med ADHD ofte blir stemplet som late eller udugelige. Fordi det handler bare om å ta seg sammen og gjøre ting, ikke sant? Men det er faktisk ikke så enkelt. Vilje styrer ikke de kjemiske reaksjonen i hjernen.  

Men hva styrer den da? For å forstå dette, må vi innom dopamin — det har vi snakket om før, men det tåler å gjentas. Litt forenklet kan vi si at dopamin er med på å gi hjernen signal om at noe er viktig, interessant eller verdt å gå i gang med. Altså: dette er en del av det som gjør at hjernen tenker “ja, dette gidder vi.” 

Men hos oss er ikke dette systemet alltid like jevnt tilgjengelig gjennom dagen. Det er det som gjør at motivasjon kan kjennes så voldsomt enten-av-eller. 

Det skjer ikke fordi vi bestemmer oss for det. Og fordi arbeidsminnet vårt ofte er mer sårbart enn hos nevrotypiske, klarer vi heller ikke alltid å holde det store bildet aktivt — altså de langsiktige grunnene til å gjøre noe. Som som for eksempel at du har en eksamen om tre måneder eller at du skal levere et prosjektrapport om tre uker. Så selv om du vet hvorfor noe er viktig, er det ikke sikkert hjernen klarer å kjenne det som viktig akkurat nå. 

Derfor er det slik at selv om vi vet at selvangivelsen må leveres innen slutten av april (eller var det mai?), føles ikke den kunnskapen som en motivasjonskraft. Den bare... ligger der. Som en kampstein som ikke rikker på seg. 

DOPAMILLA: Nei jeg skal ikke hvertfall ikke flytte på noe kampstein, ikke nå. Si ifra når fristen nærmer seg, oK?

ADHD er ikke mangel på evner eller vilje. Det er mangel på jevn tilgang til motivasjon.

Det er ikke at du ikke kan. Det er at du ikke alltid får tak i det som skal til for å komme i gang. 

Det blir som å ha masse penger i et hvelv, men ikke ha nøkkelen til hvelvet. Motivasjonen er den nøkkelen, ikke pengene. Du kan se på pengene som potensialet ditt – evnen, intelligensen, kreativiteten. Alt det du kan. Du kan ha masse evner, masse innsikt, masse kapasitet — og likevel ikke få åpnet døra når du trenger det. 

Så om jeg forenkler dette noe, så har de nevrotypiske nøkkelen lett tilgjengelig. Kanskje til og med hengende rundt halsen, ikke sant. Og de kan gå og hente penger når de måtte ønske. Mens ADHD-hjerne har ikke nøkkelen tilgjengelig

DOPAMILLA: Ja, det overrasker meg lite at den har rotet den vekk! 

Nei, den er ikke borte. Den dukker bare opp under bestemte forhold. 

DOPAMILLA: Sånn når fullmåne står høyest på himmelen, flo er på topp, så finner du nøkkelen under tredje granen i skogen ved kirka? 

Nei, ikke helt. Den dukker opp når noe er interessant, når noe haster, eller når det finnes sterke ytre stimuli. Da dukker nøkkelen opp og hjernen kan hente pengene. Masse penger! 

DOPAMILLA: Det høres ut som et dataspill.  

Ja, Dopamilla, jeg ser det for meg i hodet som et slags dataspill. Altså du løper rundt i datauniverset og leter etter nøkkelen. Du har funnet døra, den er stor, men massiv og rikker ikke på seg. Så du leter etter nøkkelen for å komme videre, du må liksom komme til neste nivå, ikke sant. Men for å finne nøkkelen må det liksom skje noe først. I ADHD-sammenheng er det ofte interesse, tidspress eller sterke ytre stimuli som setter det i gang. Så la oss se at det f eks i dataspillet dukker opp en nedtelling - du vet ikke helt hvem som slo den på og hvordan, men du vet at hvis du ikke åpner døra innen tre minutter er gått, dør du  

DOPAMILLA: Dataspill død, vel å merke. 

Ja, selvsagt. I spillet. Så du haster tilbake til den døra, søren hvor var den? Skal du gå til venstre eller høyre her? Var det bak den lille haugen her? Og tiden tikker ned. Så plutselig, står du foran døra, nøkkelen i hånden og du låser opp. OG når du kommer inn i det neste rommet, ja, der er det masse ressurser. Flere liv. Flere våpen. Flere evner. Nå er du superdyktig i spillet og klarer neste tre nivåer på under en halvtime.  

Mens nevrotypiske — de har ikke nødvendigvis lyst til å gjøre selvangivelsen heller. Men de klarer ofte å komme i gang likevel, uten at det må føles viktig akkurat nå. De har litt mer konsistent tilgang til den nøkkelen, selv når stemningen ikke er der. Det er ikke det at de jubler over kjedelige oppgaver. Det er at de ikke trenger å juble for å begynne. 

DOPAMILLA: Det der høres en smule urettferdig ut.  

Ja, det er urettferdig, spesielt fordi folk flest ikke forstår at man ikke bare kan bestemme seg for å gjøre noe. Jeg kan nesten ikke klandre dem, jeg forstår det knapt selv.  

For jeg antar at du i likhet av meg er i stand til å skjønne at noe burde gjøres. Men at noe burde gjøres er ikke nok for vår hjerne til å utføre oppgaven. Noen ganger klarer vi å sette i gang med oppgaven av ren plikt, andre ganger ikke. Men husk en ting: "Plikt" er en kognitiv tanke, altså en bevisst tanke. En bevisst tanke er ikke nødvendigvis en dopamintrigger. 

Så selv om du vet at du burde, er det som å piske dø hest. Den hopper ikke opp på beina bare fordi den burde. Derfor hjelper det veldig lite å bli fortalt hva vi burde gjøre. Vi VET hva vi burde gjøre. Vi vet bare ikke hvordan vi skal motivere oss til å gjøre det.  

DOPAMILLA: Du skal ikke motivere deg, du skal motivere hjernen din.  

Nei, sorry. Ikke oss, hjernen vår. Dopamilla har rett.  

Ja, og dette er i grunn det mest interessante. Jeg har nemlig i lengre tid prøvd å forstå hvordan det føles for de neurotypiske å utføre oppgaver som jeg finner dørgende kjedelig. Får de lyst til å synge når de betaler regninger? Blir de oppslukt av å vaske gulv? Jeg skjønner det ærlig talt ikke. 

Jeg fatter rett og slett ikke hvordan de opplever motivasjon til å gjøre slike kjedelige oppgaver. Så der jeg enten er motivert eller ikke, har jeg forstått at for mange neurotypiske er motivasjon mye mer kontinuerlig. 

Det er litt sånn hekseri for meg. Og kanskje det er nettopp slik jeg må konkludere. De forstår ikke helt hvordan jeg funker, og jeg forstår ikke helt hvordan de funker.  

DOPAMILLA: Kanskje på tide å fokusere her, teoretiske avhandlinger er riktignok interessante - hvis du er den typen - men jeg vil vite hva du har tenkt å gjøre med det! 

Ja, det er selvsagt slik at dette bør gjøres noe med. Fordi - la oss være ærlige, motivasjon henger nøye sammen med noe som mange av oss sliter. Nemlig eksekutiv funksjon. Altså det som gjør at vi faktisk kan utføre en oppgave. Om vi ser på dopamin som bensinen som må være på plass for at motoren skal starte, så er eksekutiv funksjon clutchen. Det hjelper ikke å ha en gående motor om du ikke klarer å skyve giret på plass. Det er først da du kan faktisk kjøre.  

Så hva hjelper med motivasjonen? Hva hjelper deg mest?  

Hyperfokus kjenner mange av oss godt: den intense følelsen av at vi må inn i denne ene tingen akkurat nå. Den drives ofte av interesse. Da slipper vi ofte hele kampen med å komme i gang. 

DOPAMILLA: Hjernen din trenger starthjelp med andre ord.  

Ja, det gjør det, og det er i grunn tre ting som fungerer best.  

Den jeg syns er mest spennende er interesse. Det er jo det som gjør at jeg utforsker ting langt ut på natta, fordi jeg bare skal sjekke noe og så plutselig har det gått to timer, klokka er 01:30 og du vet alt om hvorfor det er få svarte mennesker i Oregon. Eller hvordan maurene bygger en maurtue.  

Selv om dette ofte er sånne uplanlagte turer til ukjente strøk, kan det faktisk brukes til å lure hjernen til å gjøre noe som i utgangspunktet kanskje er kjedelig. I denne sammenhengen er reframing et nøkkelord. Altså å se på oppgaven fra en annen vinkel. Ikke late som den er gøy hvis den ikke er det, men prøve å finne en inngang hjernen faktisk kan hekte seg på. Kanskje du faktisk klarer å finne en spennende inngangspunkt? 

DOPAMILLA: OK, nå er jeg spent på hvordan du klarer å gjøre selvangivelsen spennende altså?  

Jeg er litt usikker på om reframing fungerer like godt for virkelig kjedelige oppgaver. Det er kanskje mer ærlig å si nettopp det — at reframing har sine grenser, og at det fungerer best når oppgaven har et interessant aspekt du kan dra frem. Ikke alle oppgaver har det. 

Men jeg kan gi deg et eksempel fra min arbeidshverdag da jeg jobbet i en bank for mange herrens år siden. Jeg jobbet i hvelvet og vi var ansvarlig for at pengene stemte. Altså at de betalingene som ble tatt imot og kvittert for ved kassene, faktisk stemte overens med de fysiske pengesedlene vi hadde i hvelvet. Hver eneste dag. Hver eneste dag etter stengetiden måtte vi avstemme - stemmer det som er tatt imot på papiret med det som faktisk ligger i hvelvet? Kanskje litt kjedelig oppgave å telle pengene oppatt og oppatt.  

DOPAMILLA: Ja, det høres ikke ut som en fest.  

Men vet du hva? Jeg elsket det. Fordi jeg så på det som et oppdrag. Det var nesten som en slags detektivarbeid - spesielt om det ikke stemte. Tenk at vi en gang tilbrakte to timer med å lete etter en tikroning!

DOPAMILLA: Ja, da tror jeg jeg heller ville betalt fra egen lomme og gått hjem. 

Ja, det kan du si, men det gikk ikke. Og egentlig er det et godt eksempel på noe viktig: Noen ganger trenger ikke hele oppgaven å være interessant - det holder at én del av den er det. 

Som for eksempel huset vårt. I år er året vi må male det, og det er ikke akkurat en oppgave jeg skriver på to do-lista med vill begeistring. Ikke sant? Yay, endelig. Not. 

Men jeg har jo sett de malingssprøytene man kan bruke for å få jobben unna i en fei. Og det, det kjenner jeg faktisk at jeg får lyst til å prøve. Jeg har skikkelig lyst til å male huset med sprøyte. 

DOPAMILLA: Ja, det er gøy helt til det ikke er gøy lenger. 

Ja, det kan godt hende. Men det gjør det i hvert fall lettere å komme i gang. Og så er jo slik at å se resultatet er jo ganske belønnende. Så noen ganger holder at det finnes én krok hjernen kan hekte seg på. For meg er det sprøytemaskinen. For deg kan det være noe helt annet. 

Og kanskje er det også derfor slike oppgaver ofte er lettere enn mange kontoroppgaver. Når du maler et hus, baker eller snekrer, ser du jo resultatet med en gang. Det skjer noe foran øynene dine. Du ser at veggen blir malt, at kaka hever, at hylla faktisk tar form. 

Det er noe helt annet enn å flytte papir fra en bunke til en annen, skrive planer for fem år fram i tid, eller sitte med oppgaver der resultatet er så langt unna at hjernen knapt merker at du gjør noe. Og for en ADHD-hjerne betyr akkurat det ganske mye. 

DOPAMILLA: Ja, fordi det finnes jo fortsatt oppgaver som er dønn kjedelige uansett hvor mye du pynter på dem. 

Ja, nettopp. Fordi det er fortsatt noen oppgaver som er og forblir kjedelig. Null kreativitet. Og det er egentlig poenget — reframing fungerer når oppgaven faktisk har et interessant aspekt du kan dra frem. Noen oppgaver har ikke det. Da må vi til verktøykassen og hente noe annet. 

Vår gode venn, tidspress. Fordi er det noe som får fart på meg, så er det stress for at jeg ikke rekker noe. Du kjenner kanskje det selv - du sitter og skal gjøre noe, du har en frist eller skal være noe sted. Du har sånn cirka peiling på hvor lang tid oppgaven du skal gjøre tar.  

DOPAMILLA: Ja, du med en tidsoppfatning på viddene tror at du har en cirka peiling. CIRKA er nok nøkkelordet her! 

Dopamilla. Jeg har lang trening i dette! Så da sitter du kanskje og ser på klokka. Du skal være et sted klokka tre og det tar det et kvarter å komme fram. Klokken ti over halv har du fortsatt god tid. Ikke sant? Rekker å sjekke noe eller hente noe eller bytte genseren. Så plutselig har du litt dårlig tid. Og da er det fart som gjelder.  

Hjernen registrerer trusselen og dopaminet sparker inn. Plutselig er du en rakett. Så mange bruker denne mekanismen for å lure hjernen til å gjøre oppgaver den ikke er så veldig keen på å gjøre. Sette en nedtelling. Sette en frist. Jeg syns enda bedre er å sette en ekstern frist - altså at du sier ifra til en venn at du skal gjøre XYZ innen klokka tre onsdag ettermiddag og ber vedkommende om å ringe deg da for å sjekke. Eller enda bedre å besøke deg. Ingenting setter fart på ryddingen som et besøk, ikke sant?  

DOPAMILLA: Ja, akkurat det der betyr vel at man burde ha besøk minst et par ganger i uka!  

Ja, det gjør det, det hadde vært fin motivasjon for å rydde oftere.  

DOPAMILLA: Svigermor kan sikkert komme! 

Ja, det blir kanskje litt vel mye stress, tror du ikke, Dopamilla?  

Men uansett. Frister og nedtelling fungerer. Ikke alltid, ikke på alt — men for mange av oss er det ett av de kraftigste verktøyene vi har. Jeg har i hvertfall alltid klart å levere eksamen innen fristen, selv om jeg ofte tilbrakte siste kvarteret med å stresse med å forstå hvordan jeg skal laste opp besvarelsen på den elektroniske løsningen skole bruker. Fordi DET bruker jeg selvsagt ikke tid på å lese i forkant.  

DOPAMILLA: Selvsagt ikke, det ville jo vært smart.  

Takk Dopamilla. MEN, det er viktig å legge til en ting: Bare pass på at det ikke blir den eneste strategien du bruker, for da kan det bli slitsomt i lengden. 

Da skal vi se på den tredje metoden som kan brukes.  

Her har vi en samling av verktøy som kan kalles ytre stimuli. Body doubling er ett av dem. Men ytre stimuli kan også være tempo, struktur, det at andre jobber rundt deg, eller at det er en konkret konsekvens knyttet til det du gjør. 

En av sommerjobbene jeg hadde var å sitte ved symaskinen og sy på akkord. Om jeg ser bortifra at å lage noe på akkord i seg selv er en ytre stimuli som fungerer utmerket - fordi gjør du ingenting, får du ingen betaling, så var det også lett å jobbe i en sal full av mennsker som gjorde det samme som du. Når det attpåtil var samlebåndsarbeid hvor det jeg laget var neste mann som ventet på å gjøre noe med videre, var det perfekt ytre stimuli til å gjøre oppgaven. Jeg ble ganske god på dette, og jeg trivdes faktisk i jobben. Og det sier egentlig noe viktig: Det er ikke alltid oppgaven i seg selv som avgjør om den fungerer for oss — det er også hvordan den er rigget. 

Vel, bortsett fra at man startet å jobbe klokka 7 om morgenen, da.  

DOPAMILLA: Ja og i dag kunne du høre på podkast i tillegg eller en bok. Den gangen var det ikke så mye å høre på.  

Nei, det var en radiokanal for hele salen som gjaldt, det stemmer. Har du noen gang invitert en venn til å lage middag sammen med? Var det lett å komme i gang? Det er et klassisk eksempel på body doubling. Og det trenger ikke være noen som gjør jobben med deg der og da. Det kan være noen som føler med via Zoom eller telefon. Holder deg med selskap eller gjør det samme.  

Om du jobber hjemmefra, kan for eksempel å jobbe på en cafe være til stor hjelp. Eller så jobbe fra et kontor hvor flere enmansforetak samler seg under et tak. Mye enklere å få gjort noe om andre også gjør noe.

DOPAMILLA: Kanskje heller vanskelig å sitte og gjøre ingenting om andre rund deg gjør noe.  

Ja, det kan du si, Dopamilla. En annen ting er musikk, dans eller bevegelse som får oss i gang. Og jeg kan allerede nå røpe at neste episode skal handle om denne spesifikt. Fordi jeg opplevde noe helt sinnsykt mens jeg skrev denne episoden. Ja, jeg vil si nesten magisk! Så vent til neste uke, da får du høre hva som skjedde.  

Og så vil jeg bare si en ting til: Det er lov å delegere.  

Jeg ber samboeren min fikse ting jeg vet kommer til å få meg til å miste livsgnisten på under tre minutter. Som å stille den digitale IKEA-klokka på badet. Ja, jeg har klokke i hvert rom. Gjett hvorfor.  

Og det mener jeg helt oppriktig: Vi må ikke kunne alt. Vi må ikke gjøre alt selv. Noen ganger er den smarteste løsningen rett og slett å ikke gjøre den oppgaven selv i det hele tatt.  

DOPAMILLA: Ja, det må da være lov at den som skjønner IKEA-klokka, tar IKEA-klokka. 

Ja, nettopp. Det er lov. Det handler egentlig om å redusere friksjon. Eller fjerne den helt.

Jeg bestemte meg for mange herrens år siden for at nei: Å stryke klær er ikke noe jeg kommer til å klare å gjøre interessant, uansett hvor mye dårlig samvittighet min mor prøver å gi meg for å se ut som en hjemløs person. 

Så nei. Det er ikke en oppgave jeg skal gjøre. Punktum. Jeg stryker ikke klær. Jeg kjøper ikke lin og bomull som må strykes. Ingen bryr seg. Men hjernen min takker meg for at jeg ikke pisker den til å gjøre noe den absolutt ikke finner interessant. 

DOPAMILLA: Ja, altså jeg ser den. Jeg rer ikke opp senga mi heller. Uansett hvem som mener det bygger karakter. 

Så enten fjerner du friksjon, delegerer du, eller så finner du noe som faktisk får motoren i gang. Og det bringer meg tilbake til hvorfor de verktøyene jeg nevnte faktisk fungerer. 

Hjernen vår trenger masse bensin for å aktiveres — det har vi snakket om. De ytre stimuli er en slags tankbil som kommer og fyller på ekstra de gangene det er tomt. Du har sett slike tankfly som kommer med et langt sugerør og fyller på jagerflyenes tank mens de er i luften, slik at de kan fly videre. Slik fungerer ytre stimuli for oss. 

Det er ikke juks, det er ikke noe å skamme seg over. Det er bare det systemet du har, og da er det smart å bruke det som faktisk virker. En ADHD-hjerne trenger ekstra støttehjul for å komme i gang — men de samme hjulene bærer deg langt når de først er på plass. Du kan mest sannsynlig gjøre to dagers jobb på fire timer når motoren først starter. 

Vi har alle noe vi er gode på. Ikke slå deg selv for å trenge startkabler. 

Du dro på butikken for å handle middag da du begynte å lytte, så at vintervarer er på tilbud og nå er du i hagen og lager nye blomsterbed? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt.

‍ ‍